The land of the Thousand Hills

...eller mille collins, som vi fransktalende kan kalle det... Jeg har fri i dag (wow, fri paa en sondag er visst utenom det vanlige) Har forstaatt det slik at det kommer til aa bli en god del jobbing dette aaret, mye mer enn i fjor. Har ennaaa ikke begynt aa jobbe skikkelig, bare blitt kurset opp og ned og i mente, og begynner aa glede meg skikkelig til aa starte. Det skjer faktisk paa onsdag da jeg skal vaere med aa assistere et unicef prosjekt som gaar ut paa aa innfore right to play sine moduler i skoleverket. Jeg og min kollega, Jean Aime fra Rwanda, skal reise rundt sammen med Maureen, som driver priosjektet, og holde kurs paa skoler i Rwanda. Og saa folger endelose evalueringer etterpaa. Men det virker interessant, ikke minst fordi jeg faar sett mye av landet. Rwanda er et veldig interresant land. Menneskene er veldig reserverte (ikke saann man forestiller seg Afrika i det hele tatt..) og alltid pent kledt. Det er ikke engang lov til aa gaa med slippers paa gata, for det er det bare tiggere og prostituerte som gjor! Saa jeg maa lide meg rundt i hoyhelte pensko paa stovete gravel roads. Det er nesten ingen hvite her, saa overalt hvor jeg gaar ropes det musungu (hvit mann) etter meg. Tenk om man skulle ropt svarting etter folk paa gata i Oslo! Hadde ikke blitt like akseptert.. En annen, ganske forferdelig ting jeg laerte her om dagen er at det finnes nesten ingen hunder i Kigali. Veldig merkelig egentlig, hunder er man jo vant til aa se og hore overalt. Saa fikk jeg hore grunnen til det, og det er att under genocidet i 94 (regner med alle vet hva som skjedde da...) livnaerte hundene seg av alle kroppene som laa i gatene. Etter genocidet ble de jaget bort eller drept, og siden har det ikke vaert hunder her. Det er utrolig spesielt aa vaere i et land med en historie som Rwandas, saa tett oppi naatiden. Maa ogsaa faa understreke at naa er det helt trygt og rolig her, det har blitt gjort utrolig mye for aa bygge opp en nasjonal identitet etter det som skjedde, og jeg foler det lykkes. Ikke det at jeg vet saa mye etter bare to uker da... Til uken flytter jeg inn i et stort hus med stooor hage og veranda og gode greier. Skal bo med min franske kollega Dominique, og team leader Julie. Men Julie drar snart, saa da blir det Dom og meg, noe jeg tror kommer til aa gaa veldig fint. Han er veldig easy going og lett og komme overens med, og tror ikke han kommer til aa faa for store problemer med meg heller. Fransken gaar det sa der med, foler meg fremdeles mongo fordi jeg ikke forstaar eller snakker spraaket her, og det er veldig faa som kan engelsk. Har satt meg som maal og snakke fransk innen 17 mai (symbolsk dato) og ogsaa laere meg litt Kinyarwanda (det lokale spraaket). Og hvorfor ikke; skal ogsaa laere meg aa spille gitar, skikkelig denne gangen, har nemlig med meg gitraren igjen, til tross for heller mangel paa suksess i Namibia. Jeg gaar paa fransk kurs, sammen meg en masse Rwanda mennesker som snakker heller lite. Saa hvis ikke jeg svarer paa laererens spaorsmaal saa er det ingen som sier noe paa ti minutter. Saa jeg svarer hver gang jeg. Tror de andre hater meg.

Kommentarer:
Postet av: lehqrwsmv gsvkuxef

ofpuw nvlu puqof mkwaoxvns cwfayes ohflwvma jfzo

24.01.2007 @ 02:05
URL: http://www.rspdz.jvtwnkxcp.com

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/990445